Modellsnekker

Modellsnekker
Å støpe i ulike metaller er en teknikk som kan dateres 5000 år tilbake. I Norge har rike mineralforekomster bidratt til en omfattende støperivirksomhet. Blant annet har vi hatt støpejernsproduksjon fra 1579, og produksjon av støpejernsovner fra midten av 1600-tallet. I denne produksjonen har modellbygger hatt en viktig rolle, hvor tremodellene dannet grunnlaget for støping av ovnsplatene.
Moderne verktøy og metoder for bearbeiding har ført til store endringer i faget de senere årene. Selve prinsippene for bruken av modeller er like vel de samme: Det lages en modell etter gjenstanden som skal støpes. Med modellen lages et avtrykk i sand, og i dette avtrykket helles metaller, for eksempel støpejern. Skal produktet være hult, må modellbyggeren produsere kjernekasse som innvendig er lik hulrommet. 
Ofte må modeller lages i mange deler for å kunne demonteres etter innforming uten å skade sandformen. De minste modellene kan være et par centimeter, og de største opp mot ti meter. Tidligere var tre det dominerende materialet for modellsnekkeren. Nå blir ulike plastmaterialer stadig mer vanlig som modellmateriale.
Modellbyggeren må kunne lese tegninger, og lage modeller med stor presisjon. Ofte vil toleransegrensen være under en millimeter. Nesten all bearbeiding skjer med maskiner. Fagarbeideren må derfor kunne bruke fres, dreibenk, bormaskin og andre verktøymaskiner.
Utdanning
2+2-modell, dvs to år på skole og to år i bedrift

Kunnskapsløftet:

VG1 teknikk og industriell produksjon

VG2 produksjons– og industriteknikk

VG3 modellbygger / opplæring i bedrift